Driver å rydder litt i gamle ting her....
Fant denne teksten som jeg har lyst til å legge ut..
Det er skrevet etter at Isabella kom til verden.. og det er en tekst jeg gjerne vil dele med dere... hopp over dersom dere ikke vil lese..hehe! Men tekster som dette er jo greit nok "bloggmateriale" det!! Må ta vare på slike minner...
Here it goes:
Dagen er 19.04.06:
Var rart å skulle dra til sykehuset og "hente" henne liksom.... tanken på at "I dag..blir vi foreldre!" Den var rar...hehe! Må si jeg var passe nervøs da vi kom frem... da jeg skulle ordnes og sånn... Kateter, barbering(du vet at..det å "trimme busken" når en er 9 mnd på vei....ikke lett..hehe)
Jeg ble trillet til operasjonsavdelingen hvor jeg hilste på masse grønnkledde mennesker..Trodde i grunnen ikke det skulle være så mange med, men, men...
Stian ble fulgt bort og fikk på seg grønne klær han også.
Jeg ble trillet til operasjonsavdelingen hvor jeg hilste på masse grønnkledde mennesker..Trodde i grunnen ikke det skulle være så mange med, men, men...
Stian ble fulgt bort og fikk på seg grønne klær han også.
Så var det inn på operasjonsstua... og jeg må si..ikke sånn det er på TV'n nei...
Å så nervøs jeg ble... skjønte at NÅ var det alvor. Gruet meg ikke i utgangspunktet til det å ligge der osv..men... Det at de skulle skjære i meg mens jeg lå der våken.
Jeg fikk hilse på enda et par grønnkledde mennesker..alt fra sykepleiere..anestesi, leger, jordmor, barnepleier..ja...aner ikke hva som IKKE var der.
Beina mine ble surret inn i elastisk bandasje pga fare for blodpropp..så jeg hadde en sykepleier på hvert bein som jobbet seg oppover beina med hver sin rull. Fikk kanyler i begge hendene og ble koblet tillitt av hvert... hjertemåling på brystet osv..
Stian ble plassert på en stol i et hjørne bak meg(for å ikke være i veien mens bedøvelsen skulle settes)
Å så nervøs jeg ble... skjønte at NÅ var det alvor. Gruet meg ikke i utgangspunktet til det å ligge der osv..men... Det at de skulle skjære i meg mens jeg lå der våken.
Jeg fikk hilse på enda et par grønnkledde mennesker..alt fra sykepleiere..anestesi, leger, jordmor, barnepleier..ja...aner ikke hva som IKKE var der.
Beina mine ble surret inn i elastisk bandasje pga fare for blodpropp..så jeg hadde en sykepleier på hvert bein som jobbet seg oppover beina med hver sin rull. Fikk kanyler i begge hendene og ble koblet tillitt av hvert... hjertemåling på brystet osv..
Stian ble plassert på en stol i et hjørne bak meg(for å ikke være i veien mens bedøvelsen skulle settes)
Så var det å sette seg opp...skjorten jeg hadde på meg ble dratt opp til skuldrene, og jeg fikk beskjed om å krumme ryggen, og sitte helt rolig.
Og ja..det er jo greit i og for seg det..MEN...når en har en enorm mage...og det å sitte forover..ja..vel..ikke akkurat lett nei!
Men gikk bra det..fikk skryt til og med..hehe!(skryter sikkert til alle!!!)
Det var opplæring på anestesien(fant jeg ut etterhvert) for hun som skulle stikke bommet gang på gang..hun klarte ikke å treffe riktig "kammer" i ryggen der spinalbedøvelsen skulle inn.
Hørte bak meg "Gjør sånn...blabla...prøv det...Oih..der traff du et bein ja!" Og godt?? Nei var ikke det.. men prøvde å bite tenna sammen.
Så hørte jeg at anestesilegen sa at han skulle sette den selv.. Han prøvde et par ganger, men klarte det ikke selv.
Hele tiden så stod det en sykepleier forran meg og snakket med meg...og ja..det hjalp jo det...holdt meg jo i grunnen rolig på det, men psykisk så var det ikke så morro å sitte sånn selv om smertene i ryggen var ille i seg selv så var det ikke noe problem å bite tenna sammen for det, men tankene på innsiden..var verre! Så kom en lege bort til meg og hun spurte om jeg orket mer..Jeg sa at jeg ikke hadde tenkt til å gi opp nå..så de fikk bare prøve. Hørte hun sa til de andre at "Mor er tapper her...vil at du skal prøve igjen!" Etter nok et mislykket forsøk sa anestesilegen noe om narkose...
DA fikk jeg panikk... "Narkose?" Var jo ikke det som var meningen...
Jeg ble fortalt at jeg selv bestemte det, men det virket umulig å treffe riktig punkt i ryggen og at de ikke ville la meg gå igjennom mer nå....
Stian ble ført ut, men fikk sagt hadet til meg først... Sa han elsket meg, men jeg klarte ikke å svare tilbake...klompen i halsen var for stor, jeg prøvde rett og slett å holde tårene tilbake...å skjule det at jeg faktisk var redd..noe jeg IKKE klarte så bra..
Jeg ble lagt ned på rygg og ting skjedde ganske fort egentlig..Jeg hadde allerede grått litt da jeg satt oppreist, men blandingen av frykt og nervøsitet vokste i meg da alle inne på operasjonsalen fikk det travelt.
For det er nemlig sånn at ved narkose så står legen nesten klar med kniven og skjærer så fort narkosen har virket pga at så lite av stoffet som mulig skal nå barnet.
Så de vasket magen min med gulorange væske, klistret på et laken med et åpent felt til snittet på magen, og et forheng ble hengt opp forran meg...
Og ja..det er jo greit i og for seg det..MEN...når en har en enorm mage...og det å sitte forover..ja..vel..ikke akkurat lett nei!
Men gikk bra det..fikk skryt til og med..hehe!(skryter sikkert til alle!!!)
Det var opplæring på anestesien(fant jeg ut etterhvert) for hun som skulle stikke bommet gang på gang..hun klarte ikke å treffe riktig "kammer" i ryggen der spinalbedøvelsen skulle inn.
Hørte bak meg "Gjør sånn...blabla...prøv det...Oih..der traff du et bein ja!" Og godt?? Nei var ikke det.. men prøvde å bite tenna sammen.
Så hørte jeg at anestesilegen sa at han skulle sette den selv.. Han prøvde et par ganger, men klarte det ikke selv.
Hele tiden så stod det en sykepleier forran meg og snakket med meg...og ja..det hjalp jo det...holdt meg jo i grunnen rolig på det, men psykisk så var det ikke så morro å sitte sånn selv om smertene i ryggen var ille i seg selv så var det ikke noe problem å bite tenna sammen for det, men tankene på innsiden..var verre! Så kom en lege bort til meg og hun spurte om jeg orket mer..Jeg sa at jeg ikke hadde tenkt til å gi opp nå..så de fikk bare prøve. Hørte hun sa til de andre at "Mor er tapper her...vil at du skal prøve igjen!" Etter nok et mislykket forsøk sa anestesilegen noe om narkose...
DA fikk jeg panikk... "Narkose?" Var jo ikke det som var meningen...
Jeg ble fortalt at jeg selv bestemte det, men det virket umulig å treffe riktig punkt i ryggen og at de ikke ville la meg gå igjennom mer nå....
Stian ble ført ut, men fikk sagt hadet til meg først... Sa han elsket meg, men jeg klarte ikke å svare tilbake...klompen i halsen var for stor, jeg prøvde rett og slett å holde tårene tilbake...å skjule det at jeg faktisk var redd..noe jeg IKKE klarte så bra..
Jeg ble lagt ned på rygg og ting skjedde ganske fort egentlig..Jeg hadde allerede grått litt da jeg satt oppreist, men blandingen av frykt og nervøsitet vokste i meg da alle inne på operasjonsalen fikk det travelt.
For det er nemlig sånn at ved narkose så står legen nesten klar med kniven og skjærer så fort narkosen har virket pga at så lite av stoffet som mulig skal nå barnet.
Så de vasket magen min med gulorange væske, klistret på et laken med et åpent felt til snittet på magen, og et forheng ble hengt opp forran meg...
Alle rundt snakket og ordnet, mens sykepleieren som tidligere hadde snakket til meg stod PAL ved min side og forklarte hva som skulle skje...
Mens jeg lå der å prøvde å ikke tenke på skrekkhistorier jeg hadde hørt om folk i narkose..det at Stian ikke fikk vært med, og det at jeg ikke fikk vært med på dette selv hørte jeg at "Nei...vi gir henne sprøyta nå!"
Så ja...ganske så håpløs var jeg der jeg lå...
Det er det siste jeg husker...for vips..."Cathrine...Cathrine....gratulerer...du har blitt mamma til en liten jente!"
Det er det siste jeg husker...for vips..."Cathrine...Cathrine....gratulerer...du har blitt mamma til en liten jente!"
Jeg skjønte ikke stort, og husker ikke så mye av det nå annet enn at jeg var utrolig overrasket over at de klarte å flytte STORE meg over fra operasjonsbordet til sengen, om jeg hadde snorket..og om Isabella var pen....
Det er det rareste jeg har opplevd.... det å sovne gråtende og redd....og våkne i samme tilstand, men uten å ha fått med seg hva som har skjedd i mellomtiden.
Og den samme sykepleier som hadde fulgt meg heletiden..hun stod jaggu der når jeg våknet også. Husker å ha rost henne for hvor utrolig hun hadde vært..og det er jeg glad for at jeg gjorde...hadde nok angret i dag dersom jeg ikke hadde gjort det...for den dama..var jammen super!
Det gikk ikke lange stunden før jeg ble fortalt at det var en pappa og en liten jente som ville komme opp på oppvåkningen å hilse på. På spørsmål om jeg orket det så sa jeg jo ikke nei!
Og før jeg ante ordet av det så hørte jeg et klynk fra en baby...noen pleiere som sukket..."Åååhhh...hørtes ut som hun kommer nå!"
Og frem bak forhenget som hang der kom Stian, jordmoren og en liten plastikkseng med nurket oppi. Jeg skulle så gjerne fortalt deg hva jeg så, hvordan jeg opplevde det å se henne første gang, men jeg husker ikke.. Jeg har ikke sjans... husker at dem kom....spenningen som steg i meg da jeg fikk sett dem... men det øyeblikket jeg fikk sett henne første gangen..de sekundene som tas for å lagre de minnene...er borte!
Det er det rareste jeg har opplevd.... det å sovne gråtende og redd....og våkne i samme tilstand, men uten å ha fått med seg hva som har skjedd i mellomtiden.
Og den samme sykepleier som hadde fulgt meg heletiden..hun stod jaggu der når jeg våknet også. Husker å ha rost henne for hvor utrolig hun hadde vært..og det er jeg glad for at jeg gjorde...hadde nok angret i dag dersom jeg ikke hadde gjort det...for den dama..var jammen super!
Det gikk ikke lange stunden før jeg ble fortalt at det var en pappa og en liten jente som ville komme opp på oppvåkningen å hilse på. På spørsmål om jeg orket det så sa jeg jo ikke nei!
Og før jeg ante ordet av det så hørte jeg et klynk fra en baby...noen pleiere som sukket..."Åååhhh...hørtes ut som hun kommer nå!"
Og frem bak forhenget som hang der kom Stian, jordmoren og en liten plastikkseng med nurket oppi. Jeg skulle så gjerne fortalt deg hva jeg så, hvordan jeg opplevde det å se henne første gang, men jeg husker ikke.. Jeg har ikke sjans... husker at dem kom....spenningen som steg i meg da jeg fikk sett dem... men det øyeblikket jeg fikk sett henne første gangen..de sekundene som tas for å lagre de minnene...er borte!
Men jeg fikk henne opp til meg i sengen..hun ble lagt ved siden av meg til puppen, og jeg husker at jeg ble rolig i hele kroppen... Rart det der.... Først da klarte jeg å slappe av!
Lille nurket...hun hadde på seg en liten hvit lue som var snurpet sammen i toppen..et rødt merke i panna...øynene var smale og hun "knirket"..Hehe...som en dør som trenger smøring eller noe...
Lille nurket...hun hadde på seg en liten hvit lue som var snurpet sammen i toppen..et rødt merke i panna...øynene var smale og hun "knirket"..Hehe...som en dør som trenger smøring eller noe...
Hun var verdens vakreste og jeg smeltet totalt....
.JPG)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar