Jeg så inn i mørkebrune dådyrøyne på andre siden av middagsbordet.
"EMh..!"
"Eller.. jeg syns du er stor i magen din!".. Hun rettet seg selv! Jeg visste med en gang ikke helt hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle reagere.. annet enn at tanken om at sannheten kommer fra fulle folk, og unger! Og ja... i en alder av fire er hun neppe full, men barn.. det er hun! Men jeg kunne liksom ikke unngå å kjenne hva en slik setning gjorde med meg! Ganske kjapt klarte jeg vel å svare henne ganske ubemerket egentlig. "Jo.. det er sant det jenta mi, men sånt er ikke så fint å si. Mamma er ikke akkurat tynn.. hun er litt tjukk, men når du sier sånn så kan man bli litt lei seg! Men du har helt rett!"
Hva skal en si? Er jo liksom litt redd for at hun kan si det til andre også.. Jeg er da (heldigvis) ikke alene om å veie for mye her i verden!
Husker en gang for noen år siden på Oslo City. Jeg stod i kø på La Baguette... Og ei lita jente stod bak meg. Hånd i hånd med sin far. Så på meg og smilte.."Har du baby i magen?" "Emh... nei! Jeg har ikke det!" Smilte forsiktig tilbake velvitende om at det sikkert kunne sett sånn ut. "Johooo det har du det!" sa hun høyt og pekte! Nesten litt ubevist dro jeg magen inn og sa "Jeg har nok ikke det, den er bare litt stor!"... En liten stemme inni meg hadde lyst til å si" Hold kjeft lille pike!" .. I det minste sagt det til faren hennes.. for han reagerte ikke i det heletatt! Leet ikke på en muskel. Det verste var vel egentlig ikke jenta sånn sett, men at han ikke sa "Sara da..(La oss gi henne det navnet).. man skal ikke si sånt!" Eller noe... Men..sikkert ikke lett for han heller.. bare utrolig kjipt å være meg!!!
Men, men.. må jo bare være glad for det man har også. Er vel velsignet med litt ekstra jeg da ;-)
.JPG)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar