Her skrives det om stort og smått om ting som har hendt meg og mine i det siste!
Jeg har laget en ny gjestebok, så signer den gjerne. Alltid hyggelig å se hvem som har vært på besøk!


onsdag, november 02, 2011

Metafor

(Før du leser så burde jeg kanskje nevne at jeg har en sønn som har diagnosen ADHD, og har har endel tilleggsvansker. Så det er ikke alltid like lett å være han.. heller ikke det å være en av de som står han nærmest)

En ettermiddag på vei hjem fra jobben fikk jeg øye på en gutt som kom syklende i nabolaget.

Så ut til at han var på vei hjem fra skolen. Han syklet på en sykkel som nok sikkert var en smule anelse for stor, og han hadde festet hjelmen kjapt og enkelt litt på skrått på det runde hodet. Remmen på undersiden hadde han i munnen.
På ryggen hadde han en sekk med lokket på vid bak, og det så ikke ut til at han bekymret seg det grann for at duskregnet skulle ha noe å si for innholdet i sekken.
Han kom syklende mot meg i det vi møttes i samme sving inn mot blokken der jeg bor.

Ansiktet hans lyste opp, han strålte som en sol da han så meg, og vinket ivrig med den ene armen.
Jeg kjente klumpen i halsen da jeg så hvordan den vinglete sykkelen nærmet seg siden av bilen.
Bekymringsløs fortsatte han å se mot oss mens han stadig vinket og tittet inn i bilen.
Det var noen humper og hull i veien som han vinglete kom seg over. Han falt ikke, men var like før noen ganger. Han spurtet på, kjørte forbi. Så seg tilbake, smilte og forsvant rundt hushjørnet. Han var borte..

I bilen hadde jeg to barn i baksetet, de var yngre enn gutten på utsiden, men på mange måter lengre fremme enn det han hadde vært i deres alder.
Jeg hadde sett denne gutten tidligere, jeg kjente han, jeg elsket han, han var mine barns storebror, min eldste sønn.

Det er rart det der. Hvordan man ser på sine egne barn. Analyserer dem. Tolkre dem. Prøver å forstå.
Når jeg tenker tilbake på denne spesifikke hendelsen vil jeg si at det beskriver forholdet vårt, og han
ikke minst veldig godt. Det beskriver en bekymret mor. En sønn som har det litt travelt, som ikke riktig tenker på konsekvensene av å la sekken være åpen i regnet.
En gutt som ikke skjønner at dersom han skulle ramle av sykkelen så ville antagelig hjelmen falt av han før han selv traff bakken.
Gleden av gjensynet da han så meg gir meg varme. Kjærligheten en mor trenger i en hverdag som til tider kan være tung.
Vi i bilen sitter trygt. Vi kommer fremover, mens han på utsiden er litt utenfor. Han strever mer for å komme seg videre.
Humper i veien som symboliser tider med gode og dårlige perioder som vi sammen kommer oss igjennom. Farten han har forbi meg.. vil jeg klare å ta han igjen?
Klumpen jeg har i brystet, er plassert midt i hjerterota. I “mammahjertet” som jeg forteller han.
Den vil alltid være der. Både for han og hans søsken.
Men vil jeg klare å stole på at jeg gjør det rette for han? Man skal være tett nok til å følge opp, men man skal ha stor nok avstand til å la de gå. De skal vokse. De skal gro. De skal spire.

Han blir borte rundt hjørnet, jeg finner han jo igjen, denne gangen… Men hvordan vi fremtiden bli??
Mine tanker om hvordan denne metaforen for vårt liv, vår hverdag, vil jeg klare å holde følge?
Jeg ser en gutt som strever. Jeg ser en gutt som drømmer.
Jeg ser en liten engel som vil alt godt, men som på en eller annen måte ikke alltid får riktig til det å skulle skinne. Men selv engler må jo lære seg å fly…..!

2 kommentarer:

  1. så utrolig bra du skriver!! likte innlegget veldig godt :)
    SV: ja, det er helt forferdelig! men hun virker som en tøff jente :)

    SvarSlett
  2. Takk, Camilla! Hyggelig med tilbakemelding :-)

    SvarSlett