Metafor

(Før du leser så burde jeg kanskje nevne at jeg har en sønn som har diagnosen ADHD, og har har endel tilleggsvansker. Så det er ikke alltid like lett å være han.. heller ikke det å være en av de som står han nærmest)

En ettermiddag på vei hjem fra jobben fikk jeg øye på en gutt som kom syklende i nabolaget.

Så ut til at han var på vei hjem fra skolen. Han syklet på en sykkel som nok sikkert var en smule anelse for stor, og han hadde festet hjelmen kjapt og enkelt litt på skrått på det runde hodet. Remmen på undersiden hadde han i munnen.
På ryggen hadde han en sekk med lokket på vid bak, og det så ikke ut til at han bekymret seg det grann for at duskregnet skulle ha noe å si for innholdet i sekken.
Han kom syklende mot meg i det vi møttes i samme sving inn mot blokken der jeg bor.

Ansiktet hans lyste opp, han strålte som en sol da han så meg, og vinket ivrig med den ene armen.
Jeg kjente klumpen i halsen da jeg så hvordan den vinglete sykkelen nærmet seg siden av bilen.
Bekymringsløs fortsatte han å se mot oss mens han stadig vinket og tittet inn i bilen.
Det var noen humper og hull i veien som han vinglete kom seg over. Han falt ikke, men var like før noen ganger. Han spurtet på, kjørte forbi. Så seg tilbake, smilte og forsvant rundt hushjørnet. Han var borte..

I bilen hadde jeg to barn i baksetet, de var yngre enn gutten på utsiden, men på mange måter lengre fremme enn det han hadde vært i deres alder.
Jeg hadde sett denne gutten tidligere, jeg kjente han, jeg elsket han, han var mine barns storebror, min eldste sønn.

Det er rart det der. Hvordan man ser på sine egne barn. Analyserer dem. Tolkre dem. Prøver å forstå.
Når jeg tenker tilbake på denne spesifikke hendelsen vil jeg si at det beskriver forholdet vårt, og han
ikke minst veldig godt. Det beskriver en bekymret mor. En sønn som har det litt travelt, som ikke riktig tenker på konsekvensene av å la sekken være åpen i regnet.
En gutt som ikke skjønner at dersom han skulle ramle av sykkelen så ville antagelig hjelmen falt av han før han selv traff bakken.
Gleden av gjensynet da han så meg gir meg varme. Kjærligheten en mor trenger i en hverdag som til tider kan være tung.
Vi i bilen sitter trygt. Vi kommer fremover, mens han på utsiden er litt utenfor. Han strever mer for å komme seg videre.
Humper i veien som symboliser tider med gode og dårlige perioder som vi sammen kommer oss igjennom. Farten han har forbi meg.. vil jeg klare å ta han igjen?
Klumpen jeg har i brystet, er plassert midt i hjerterota. I “mammahjertet” som jeg forteller han.
Den vil alltid være der. Både for han og hans søsken.
Men vil jeg klare å stole på at jeg gjør det rette for han? Man skal være tett nok til å følge opp, men man skal ha stor nok avstand til å la de gå. De skal vokse. De skal gro. De skal spire.

Han blir borte rundt hjørnet, jeg finner han jo igjen, denne gangen… Men hvordan vi fremtiden bli??
Mine tanker om hvordan denne metaforen for vårt liv, vår hverdag, vil jeg klare å holde følge?
Jeg ser en gutt som strever. Jeg ser en gutt som drømmer.
Jeg ser en liten engel som vil alt godt, men som på en eller annen måte ikke alltid får riktig til det å skulle skinne. Men selv engler må jo lære seg å fly…..!

Dennis 12 år

Da har jaggu "lillemann" sitt siste år som "barn" før han er TENÅRING, og ungdom...  Hjelp!

Tida flyr!

Gratulerer med dagen, gutten min!

Nåde deg om du kommer hjem med unger da du er 20... Nåja.. bestemor i en alder av 40 er vel sprekt...

Nei.. vent med det du gutten min :-) Det er en tid for alt!!

Glad i deg!

Kjøretur til Ski..

Etter å ha levert Dennis til sin pappa kjørte vi en tur til Ski.
Det ble litt titting i butikkene og en tur innom Peppes.
Tok noen bilder med telefonen, men er ikke akkurat best lys på disse resturantene, men ser da hva det er alikevel :-)

Deilig med litt juice..

......og pizza! 

Og for Adrian som er en veldig ball-gutt var det litt frustrerende med denne lysende ballen over bordet..hehe!

Kan tro det var fullt i bilen på vei hjem... Har riktig nok en Passat, men du vet...

Men jaggu fikk vi ikke plass til både ku, geit, sau, svane, gris, høne, hane, bukk, hest, esel, kalkun, and og en bitteliten hare :-)

___________________________________________

Hadde forresten også besøk av min kjære kusine/søster i går.
Ble over til i dag, og må si det var like koselig som vanlig!
Ungene jubler hver gang hun kommer, og det er ikke så rart.
Her har vi jenta som tar seg tid til å høre på deres tanker, leker mer enn gjerne med dem, finner frem bøker for å lese eller som låner bort en armkrok eller to forran en tegnefilm.
Hun gikk faktisk ned på kne for meg også.. Hehe! Hadde nemlig kjøpt en ring jeg skulle få.
Koselig. Den satt som et skudd! Bare noe dritt vi er i familie.. At jeg allerede har sambo, og ikke minst det at hun allerede er godt gift:-)
Jaja, men takk i alle fall ;-) Kom snart igjen snuppa!
Glad i deg, Marianne :-) Kiss, Kiss!

(bilder kommer)

Kjøpt meg campingvogn..

Som nevnt i innlegget under har vi fått og vogn i år.
Legger inn noen bilder så du kan se på paradiset vårt ;-)

Inne i vogna...emh.. som du ser.... Hehe

Soverom

Doooo må man haaaa!! 

Ute i teltet

Ser nå at jeg ikke har noe særlig bilde av HELE vogna og teltet... Det er dårlig..  Hmm.. nei.. får ta bilde neste gang!

Besøk av Lara!

I helgen hadde Isabella og jeg besøk av min kjære niese Lara.
Vi var på campingen hele helgen.. Ja, med unntak av et kinobesøk og en etterlengtet shoppingtur med jentene. De hadde nemlig 200 kroner hver som brant i lommene.
Jeg må si deg at det å få MEST mulig for 200 kr gitt det litt sport i... Og jaggu fikk de ikke utnyttet hver eneste krone :-)
Her er litt bilder fra helgen:

Lara :-)

Godt med vaffel..

Stekte de ute, og rakk akkurat å bli ferdig med siste plate før regnet kom..

Koser seg inne i vogna med en film

Da var det tid for å legge seg... men du kan tro det var vanskelig å få dem til å sove... HJELP! Hehe!

Kortspill på formiddagen

Jupp... fikk meg en tatovering.. Lucky me!

Kjøpte seg hver sin kosehund på shopping så de måtte være med i sofakroken om morgenen.

Frokost må'n ha!

Eyy.. litt sol... Ute og tegner litt.

*Tørker støv av bloggen*

Oih... Oih... OIH... Dette er nesten flaut dere... (Hvis det fortsatt er noen DERE som leser her da.. )
Har ikke skrevet noe på nesten ett år... Gurimalla... Ikke bra!

Ikke for det.. Har sikkert ikke gått glipp av stort..hehe! Neida.. Det som er problemet når en ikke har skrevet på så lenge er jo å vite hvor man skal begynne.. For det er jo ikke til å stikke under en stol at NOE må ha skjedd i løpet av de 10 mnd som har gått siden sist. Ser at siste innlegg var at Adrian satt seg opp.. Vel.. for å si det sånn.. Han klarer det fortsatt.. hehe! Nå går han rundt her som en liten mann som vet så altfor godt hva han vil.. Det kommer små ord og bestemte fingre som peker på det ene og det andre.

Dersom vi ikke forstår blir han irritert.. Griner på nesa og syns at mor er håpløs som ikke skjønner.

Han har ord som "Mamma" (Selvfølgerlig)..., "Pappa" (Jada... men også han blir kalt mamma... ), "Tørst", "Sitte", "Ned", "Sko" osv.. sånne små søte ord.. Litt søt da.. han har begynt å legge sammen to ord også, men resultatet har blitt "Nei...da!"

"Adrian, Nå må du gå selv! Mamma blir sliten av å bære deg nå!"

"Neida!" Litt furtent.. Søt!

Får sette inne et nytt bilde av han også så du får sett hvor stor han har blitt:

********************

Har også blitt tante da.. Det er jo noe en må ha med her syns jeg:-)

Er jo tante til ei jente og to gutter fra før av, men nå kom altså fjerde mann..

Søt eller?? :-)

Isabella og jeg dro en tur til Kongsberg sykehus for å hilse på den lykkelige mor og det lille nurket!

Min søster Mina, og hennes helt ferske lille Billy!

Rart å tenke på at de er sååååå små disse smårollingene når de kommer til verden...

 ....og vips så er de store nok til å holde en baby selv... :-)

Får skrive noen nye innlegg etterhvert tror jeg.. Dette blir fort veldig langt dersom jeg skriver alt her....

Wohooo.. Adrian har satt seg opp!

Jeg er hos mamma akkurat nå, men jeg fikk en tekstmelding av min kjære samboer hvor det stod at lillemann ble funnet sittende i sengen tidligere i kveld. Så nå har han i allefall klart det en gang. Morro!
Han har jobbet med det en stund, men har stort sett sklidd bakover på gulvet. Nå har han sikkert brukt sengen som hjelp, og det er jo ikke dumt. Han har også prøvd å reise seg opp i det siste, men det er nok litt verre.
En ting som er sikkert er at det har vist seg at han er en bestemt liten krabat. Han brummer og hyler når ting ikke går hans vei. Rart at personligheten vår formes allerede i babytida... Fasinerende alt med hele skapelsen og veien dit vi ender opp til slutt egentlig. Fra å være et lite frø i "fars pung" til å komme ut av mor.. vokse..lære..utvikle...skape..bli..være...og så igjen overlate samme runddans til de som kommer etter. Rare greier! Men utrolig flott å få lov til å være med på den karusellen.. Det å i det heletatt få være en del av livets sirkel. Det er her dere liksom skal se for dere meg i ekte Løvenes Kongestil på toppen av et fjell med ungene i armene og solen som går ned i bakgrunnen. Hymming og Hakonamatata..hehe!

 Bildet er tatt med mobilen forrige dagen så her har vi jukset. Mamma har hjulpet han opp.. men det er det slutt på nå..hehe! Stakkars liten. Det er en tøff verden vi lever i. ;-)

Dagen i bilder

Vi har hatt det litt morro med kameraet i ettermiddag. Here you go:

Dennis har lekt frisør i dag... Fremtidig yrke??

Er jo sååå godt å dulla med c''.)

Også har vi spilt Bildelotto...

....mens Adrian desperat har prøvd å komme seg opp! Stakkars...for liten han!

Dennis og Isabella vant hver sin omgang..

Jenta til mammaen sin det c'',)

Gullunger

Gullunger med farsan

Begynner å bli stor...ikke lenge igjen til 1 årsdagen nå.

Tar tak i det meste for å prøve å komme seg opp om dagen..spennende..plutserlig står han c'',)

Natteskrekk..

Vel.. i går kveld satt jeg og Stian og så litt på tv'n da vi hørte at Isabella gråt på rommet sitt. Da vi kom inn satt hun gråtende, svett og redd i sengen sin.. Den frykten som er i øynene hennes kan ikke beskrives, men hun er virkelig oppriktig redd.. livredd! Hun sparker med beina og roper på mamma.
Jeg er jo der... Hun roper fortsatt. "Mamma..jeg vil til mamma!" Jeg tar henne på fanget for å prøve å roe henne. Har lest at man skal prøve å unngå å vekke i en slik situasjon, men å roe.. det er greit.
Ikke for det.. hun ser våken ut.. men vi får ikke kontakt med henne. "Jeg vil ikke mer.. Nei...!" Snørr og tårer renner og hun spør stadig etter meg! "Mamma...jeg vil til mamma!" Livredd. Hun spreller og sparker med beina. Prøver å komme seg løs fra meg. "Jeg vil ikke mer... Mamma...dadda.. Mamma...dadda... Mamma...Nei!" Tårene strømmer på.. ”Jeg orker ikke mer… Mamma!”
Jeg sitter med henne på fanget. Stryker henne over håret. Sier rolig at mamma og pappa er her og passer på deg. "Du sitter på fanget til mamma, jenta mi!" Stian og jeg ser på hverandre.. Fortvilet over å ikke klare å trøste henne. Hun er jo så redd! "Pappa er her!"
Vet ikke hvor mange minutter det varer, men det virker som en evighet. En evighet i frykt for henne.. og en evighet med bekymring for oss. Føler oss rådløse, men har opplevd dette før, og vet at det kommer til å roe seg. Jeg stryker henne forsiktig over ryggen mens jeg prøver å vugge henne litt forsiktig frem og tilbake.. Roooolig jenta mi. Vi nynner litt og synger ”Sov Isabella” for henne mens jeg merker at hun ikke er like anspent lenger. Det begynner å gå over. Nå slapper hun av. Hikster litt, puster rolig og sovner nesten igjen. Så ”våkner” hun til. Eller det vil si… vi får snakket med henne. Hun svarer litt i histen og pisten, men hun er ikke redd lenger. Husker ingenting. Får henne på do, tørket bort litt tårer og tilbake i seng.
Sier at vi elsker henne, og hun sovner igjen!

Sukk.. stakkars lita! Ikke noe godt altså.
Hatt slike episoder tidligere også, men har vært veldig bra en stund. Denne uken har hun hatt to "anfall"..
Får så veldig vondt av henne når det er sånn. Huff.. føler seg så hjelpesløs når hun har det så vondt. Når hun er så redd. Hun kan se på veggen og virkelig være redd det hun ”ser” der. Kommer jeg i veien for det hun ”ser” så kan hun se rundt meg for å se det samme igjen.. Like redd! Kan jo si det sånn at det er godt at hun ikke husker noe av det verken rett etterpå eller påfølgende dag. Men at det er to slitne foreldre som setter seg ned i sofaen etterpå er det ikke til å legge skjul på. Huff.. det gjør noe med en mamma og pappa for å si det sånn. Ganske ekkelt for å si det mildt. Hva er det hun ser? Hva drømmer hun om? Hva er det som skremmer henne?

Høsttur

 Ja, nå er høsten her... eller..nesten ferdig er den vel.. bladene forteller oss at vinteren nærmer seg.
I dag var vi på en aldri så liten søndagstur. Spørs om ikke det ble årets siste sykkeltur for vår lille prinsesse. Prøvde å få tatt noen bilder av alle de flotte fargene. Her kommer et lite utvalg:

Også må vi avslutte med gliset til lillemann...ja...skimter en tann ja c'',)

Er faktisk kommet en liten på venstre side også, men tar nok litt tid før den syns like godt som den første.