Natteskrekk..

Vel.. i går kveld satt jeg og Stian og så litt på tv'n da vi hørte at Isabella gråt på rommet sitt. Da vi kom inn satt hun gråtende, svett og redd i sengen sin.. Den frykten som er i øynene hennes kan ikke beskrives, men hun er virkelig oppriktig redd.. livredd! Hun sparker med beina og roper på mamma.
Jeg er jo der... Hun roper fortsatt. "Mamma..jeg vil til mamma!" Jeg tar henne på fanget for å prøve å roe henne. Har lest at man skal prøve å unngå å vekke i en slik situasjon, men å roe.. det er greit.
Ikke for det.. hun ser våken ut.. men vi får ikke kontakt med henne. "Jeg vil ikke mer.. Nei...!" Snørr og tårer renner og hun spør stadig etter meg! "Mamma...jeg vil til mamma!" Livredd. Hun spreller og sparker med beina. Prøver å komme seg løs fra meg. "Jeg vil ikke mer... Mamma...dadda.. Mamma...dadda... Mamma...Nei!" Tårene strømmer på.. ”Jeg orker ikke mer… Mamma!”
Jeg sitter med henne på fanget. Stryker henne over håret. Sier rolig at mamma og pappa er her og passer på deg. "Du sitter på fanget til mamma, jenta mi!" Stian og jeg ser på hverandre.. Fortvilet over å ikke klare å trøste henne. Hun er jo så redd! "Pappa er her!"
Vet ikke hvor mange minutter det varer, men det virker som en evighet. En evighet i frykt for henne.. og en evighet med bekymring for oss. Føler oss rådløse, men har opplevd dette før, og vet at det kommer til å roe seg. Jeg stryker henne forsiktig over ryggen mens jeg prøver å vugge henne litt forsiktig frem og tilbake.. Roooolig jenta mi. Vi nynner litt og synger ”Sov Isabella” for henne mens jeg merker at hun ikke er like anspent lenger. Det begynner å gå over. Nå slapper hun av. Hikster litt, puster rolig og sovner nesten igjen. Så ”våkner” hun til. Eller det vil si… vi får snakket med henne. Hun svarer litt i histen og pisten, men hun er ikke redd lenger. Husker ingenting. Får henne på do, tørket bort litt tårer og tilbake i seng.
Sier at vi elsker henne, og hun sovner igjen!

Sukk.. stakkars lita! Ikke noe godt altså.
Hatt slike episoder tidligere også, men har vært veldig bra en stund. Denne uken har hun hatt to "anfall"..
Får så veldig vondt av henne når det er sånn. Huff.. føler seg så hjelpesløs når hun har det så vondt. Når hun er så redd. Hun kan se på veggen og virkelig være redd det hun ”ser” der. Kommer jeg i veien for det hun ”ser” så kan hun se rundt meg for å se det samme igjen.. Like redd! Kan jo si det sånn at det er godt at hun ikke husker noe av det verken rett etterpå eller påfølgende dag. Men at det er to slitne foreldre som setter seg ned i sofaen etterpå er det ikke til å legge skjul på. Huff.. det gjør noe med en mamma og pappa for å si det sånn. Ganske ekkelt for å si det mildt. Hva er det hun ser? Hva drømmer hun om? Hva er det som skremmer henne?