Kintans Verden

Oppdatering

Er vel på tide med en liten oppdatering om oss.. så jeg får bare føye på litt etterhvert mellom amming og bleieskift c'',)
Her går det unna om dagen for å si det med andre ord!
En etterlengtet gutt kom som sagt d. 6 desember... tross terminen som var satt til 27 ende november, så kan si det sånn at vi var klare! Utålmodige tilskuere til når den lille ville finne på å ta seg turen ut i den store vide verden. Etter stripping(tøying av livmorhalsen) av jordmor på termindatoen hadde jeg håp om at ting skulle skje, men det uteble veldig store resultater av det. Uken etter hadde jeg kontroll på Fredrikstad sykehus. Ble også strippet av legen, samt satt opp til planlagt keisersnitt d. 7 ende desember dersom det ikke skjedde noe før det. Ble også lovet en lav treskel til ks under en evnt. fødsel dersom ting stoppet opp på grunnlag av min første fødsel med tangforeløsning pga av en stjernekikker av en sønn c'',) Så da var det hjem igjen.. Mer venting, og klart.. om mulig... mer utålmodig!
Hadde et sterkt ønske om å føde normalt, og ettersom d. 7 ende var på en mandag ble helgen siste mulighet for veer og fødsel.
Er nesten ikke noen grenser for hva jeg prøvde og ikke prøvde for å "hjelpe til", men om det var det som avgjorde eller ikke vites ikke, men lørdagen gikk slimproppen etterfulgt av takvise uregelmessige smerter.
Natt til søndag begynte morroa!
Jeg våknet av at takene var blitt sterkere og at de kom regelmessig. Klarte ikke å ligge lenge i sengen, så jeg tok meg en varm dusj. Stian stod opp og ettersom riene kom ganske tett ringte vi fort til føden, og avtalte at vi skulle komme dit. Jeg vekte Dennis (Isabella var hos Aud og Harald), og vi kom oss etterhvert avgårde etter å ha sluppet han av hos Aud. Følte meg fin... Varmeposer i ryggen og på magen, bøtte mellom beina (var kjempe kvalm) og veer som kom tett. Turen til Fredrikstad kom til å bli lang!
Stian parkerte bilen mens jeg ventet med kjære moder'n i telefonen(Takk mamma.. vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg og alle samtalene.. dette er vel én av de jeg sent kommer til å glemme)
Veene kom tett og styrken ble verre for hver gang. Kan si jeg var glad for at det var natt, og at korridorene på Fredrikstad sykehus var tomme.. Så ikke en sjel utenom nattevakten i skranken. Stian kom og noen stoppe/pustepauser senere befant vi oss på fødeavdelingen hvor vi ble tatt godt i mot av ei jordmor som målte neeesten 4 cm åpning. Må innrømme at jeg jublet litt på innsiden.. Var redd for å bli sendt hjem igjen.. tur/retur Askim var det siste som fristet akkurat da. Ble tilbudt epidural av vakthavende lege, men takket nei da jeg i svangeskapet ble frarådet det blandt annet grunnet tidligere fødsel hvor ting ikke gikk helt som det skulle. Lystgass ble tingen, men vet ærligtalt ikke om den hjalp stort... men jeg fikk i allefall pustet ordentlig under veene... sugde i meg gassen så det holdt! Hørt at man kan bli kvalm av det, men slet greit med det fra før, så kan ikke skylde på lystgassen akkurat!
Vannet ble tatt, og det var 7 cm åpning i løpet av en time. Maratonåpning!
Forrige fødsel var smertene mest i ryggen etter hva jeg husker, men nå var det forran på magen som var ille. Etter en stund ble vi enige om å sette epidural da jeg rett og slett ikke orket mer.. noen av takene var veldig intense, og ja.. en blir desperat i en slik situasjon.
Da anestesilegen kom viste det seg å være ei gammel skolevenninne av Stian. Koselig!
Eller... kan jo si at det hadde vært bedre å møtt henne sjenert over et lite "Hei!" sammen med S på Rema eller noe... Du vet.. når en blir stående å nikke og smile for å "liksom" delta i samtalen.. Neida.. her satt/lå jeg med ledninger og lystgass... i en åpen sykehusskjorte og hurmlumhei på tur... jaja.. hennes jobb, jeg vet, men Hallo! "Hei, Cathrine her..Hun som skulle vise seg å bli Stians utkårende!" Pytt, pytt.. Tenkte ikke så mye på det egentlig i smertene, men da de begynte å utveklse hvor mye kontakt de hadde med hver og enkelt klassekamerat skjønte jeg det..hehe! Vel... uansett.. hun fikk satt epiduralen og jeg ventet ivrig på at effekten skulle komme...
Men skuffende nok så hadde den ingen effekt. Smertene jeg hadde var sentrert mest til området rundt det forrige keisersnitt arret og legen begynte å bli litt obs på det. I tillegg kom ikke Adrian langt nok ned i bekkenet og det virket som han lå med bakhodet feil vei.. altså en stjernekikker dette også! Keisersnitt ble bestemt og jeg ble kjørt ned til operasjon.
Stian var med og fikk være ved min side fra bedøvelsen var satt til lillemann var ute.
Rart å ligge våken mens man halvveis kjenner hva som foregår.. Det er ikke vondt,.. men en kjenner det. Er som å borre hos tannlegen.. Bedøvd i kinnet, men du kjenner at du klyper!
Blir jo litt mer herjet med da, men det gikk faktisk greit å ligge der i begynnelsen. Det oppstod noen komplikasjoner underveis, som førte til at jeg ble liggende lenge nok til å få blodtrykksfall osv noen ganger.

Forts. kommer